April is the cruellest month […]  
Winter kept us warm, covering 
earth in forgetful snow


Åpningen “April is the cruellest month […] Winter kept us warm, covering earth in forgetful snow” kan leses som en variasjon over Cold Genius’ arie i Purcells King Arthur (1691), tekst av John Dryden. Kjærlighetsguden Cupido (Amor) kommer til Britannia og påkaller øyas ånd: “What ho, thou Genius of this Isle, what ho!” – våren er kommet, det er fest, du må våkne, du som sover under is og snø!

Cold Genius lar seg meget motvillig vekke til live, og her er den berømte arien, som synges i tremolo og helst av Maurice Bevan, baryton, i Alfred Dellers produksjon fra 1978 (harmonia mundi, HM 252/53), også brukt av Ariane Mnouchkine i hennes film Molière fra samme år, som lydspor til Molières død:

            What Power art thou, who from below,
            Hast made me Rise, unwillingly and slow,
            From beds of Everlasting Snow!
            See’st thou not how stiff, and wondrous old,
            Far unfit to bear the bitter Cold,
            I can scarcely move, or draw my Breath;
            Let me, let me, Freeze again to Death.

La meg fryse i hjel igjen, la de døde ligge! Vekk meg ikke til vårens forgjengelighet og kjærlighetens illusjon. I de siste linjene av The Waste Land’s første del parodieres dette når Amor er blitt en hund som graver opp liket man plantet i hagen i fjor.

Arien er også kjent som Cold Song, for eksempel i Stings versjon fra 2009 (albumet If on a Winter’s Night).

Allusjonen til King Arthur blir desto sterkere når vi kobler inn den gåtefulle Fisher King, som ifølge en av Arthur-legendene oppbevarer Den hellige gral. Fortellingen om den syke og impotente kongen som ikke greier annet enn å sitte ved sjøen og fiske, mens eiendommen hans forfaller til en gold ødemark (Wasteland), kommenteres av Jessie Weston i hennes From Ritual to Romance (1920), som Eliot hadde lest og forholder seg til, mer eller mindre ironisk.
Uansett er det golde og det fruktbare forbundet med hverandre, like tett som død og liv.

- Karin Gundersen, 2012 / Tilbake