Eliot oppgir en fallen kvinnes memoarer som kilde til de fem, seks linjene som ender her. Men Eliot skal også ha hatt samtaler på tomannshånd med grevinne Marie von Larisch. Og linjenes rytme og tematikker mimer den muntlige betroelsens intimitet. Eller noe som kunne stått i et brev sendt mellom fortrolige. Tilfeldige opplysninger bundet sammen av en etablert samtales personlige signifikans. Linje 18's retoriske form er imidlertid anakolutien. De tilfeldige opplysningene er gitt uten logisk følge eller sammenheng. Det er det fortrolige språket form. Men når den personlige sammenheng unnslipper oss blir andre linjer synlige. De eskatologiske. Der døden og det nye livet påkalles. Aksene som forener hverdag med evighet. Og det er også aksene i linje 18. Her spiller Eliot på retning og temporalitet. Natt står til vinteren. Leser til reiser. Og ved et «og» forbindes lesningens retning, i nattens relative stillstand, mot reisingen som følger nord-sør-aksens kartografiske vertikal. Den sørlige vertikalen legger seg på leseretningens høyre/venstre-akse og lar strofens linje trekke opp et kartiansk koordinatsystem der leseren kan plassere seg, inn langs mysteriets x og y for å finne sin posisjon ift. dets innhold.
Noen linjer lengre sør i Eliots dikt støtter vi på Dante, i hans ferd gjennom Inferno. Det italienske ordet for helvete betyr som kjent også «vinter». Og at helvete er reisen gjennom mørket kan ikke nektes. Hos Dante finner vi natten og vinteren forbundet langs den religiøse og personlige frelsens linje. Dantes dikt er nettopp en pilegrimsreise, gjennom dødens natt, mot den kunnskap om Gud plan som det mørket inneholder, og som dermed leder mot lyset og frelsen. Det stedet hvor denne planen viser seg også som et geografisk faktum er i origo i syndens koordinatsystem – slik det beskrives Infernos sluttscene. Vergil og Dante befinner seg vis a vis Satans midje, der han står frosset fast innerst i den skapte verdens midterste punkt. Dante, som bærer av det syndefulle jordelivets kroppslige lastefulhet, befinner seg her, i diktets tematiske sentrum, ved aksen verden dreier rundt. Og her snur diktet. Uten å skifte retning vendes verden om. Der Satans hode stakk opp henger det nå ned. Nord blir sør. Reisen mot nattens ende blir en reise mot frelsen og Paradis. Fordi ferden går rett frem gjennom jordens sentrum snur verden i det dikteren tar første skrittet bort fra mørket. Vendinga er så brå at Dante ikke begriper hva som skjer. Skrittet frem erfares som en konkret anakoluti. Det skaper følger uten sammenheng i dikteren erfaring. Han tar et skritt ned og beveger seg opp. I det han tar skrittet ut av helvete, sier Dante forvirret, i Sigmund Skards oversettelse: «Eg fælte: Skal vi atter Helvet sjå?» Men som han selv så legger til, de som ikke har selv har kommet til dette kan punktet kan ikke kjenne det:
At eg stod rådvill, kan dei undrast påSå må Vergil forklare og gjøre vendepunktet tydelig. Satan og frelsen er forbundet i et geografisk punkt der nord blir sør og natt blir dag. På den ene siden ligger mørket og vinteren, på den andre stiger sola og en ny dag.
Som enno ikje har nått fram til læra
Om denne midstad som eg nyst gjekk frå.
Han sa: «No trur du enno du er der,Dette er et tematisk-geografisk sted i teksten. Markert som er kartografisk «du er her». Et punktum som er en peripeti. Frelsens sted. Omvendelsen. Et omdreiningspunkt hvor vi må stoppe noen sekunder her før vi går videre i lesninga for slik å «nå frem til læra», som alle de som ikke har oppgitt alt håp stunder mot:
Bortom den midstad der eg måtte trive
Hans ormeragg som gjennomsting vår verd.
Der var du òg, medan eg ned laut klive.
Men då eg snudde, nettopp der du stod,
Dit alt av tyngd frå kvar den led må drive.
Under den søre himlen står du no,
Under den søre himlen står du no,
Beint mot den nordre med den fastlandsplata
Der under senit Han gav bort sitt blod,
Som føddest syndlaus, og all synd har rata.
*
En av mange styrker i Eliots dikt er disse punktene hvor teksten brått snur. Man tar et skritt frem og erfarer at teksten har vendt seg mot deg. Der referansene skjærer inn i hverandre, og endrer tekstens temporalitet og retning. Slik det skjer når han fører Dante inn i De dødes begravelse. Den konkrete, neste profane omvendelsen av Den Gudommelige komedien til britisk hverdag. Det er et eksemplarisk møte mellom arbeidsuke og evighet: Der Dante går inn i morgenrushet, inn i den mangel på sammenheng som er samtida, den tåkegrå nivellerte midtstaden London, en tidlig morgen, i skarene av frakker og bowlerhatter, i Paal Brekkes oversettelse, «opplangs bakken, ned King William street» ... Der står det nå. Det er punkt jeg stadig kretser om. Og som jeg stadig går ut fra.
- Stein Sørensen, 2012 / Tilbake