A heap of broken images
Tegnet (Fr. le signe: fra lat. Signum : merke, statu, signal, konstellasjon, prøve).
Desire is the appetite to see abscent (forf. oversettelse), sier Pascal Quignard. Når datteren til Dibutade merker opp skyggen av sin elskede på veggen, er hun rammet av desiridum. Et begjær svart. Datterens begjær er ikke begjæret etter det fraværende, men etter å se det fraværende, å se det fraværende i sitt fravær. Se død det fraværende.
Tegnet (Fr. le signe: fra lat. Signum : merke, statu, signal, konstellasjon, prøve).
Desire is the appetite to see abscent (forf. oversettelse), sier Pascal Quignard. Når datteren til Dibutade merker opp skyggen av sin elskede på veggen, er hun rammet av desiridum. Et begjær svart. Datterens begjær er ikke begjæret etter det fraværende, men etter å se det fraværende, å se det fraværende i sitt fravær. Se død det fraværende.
Hans skygge er ikke et fysisk merke før hun tegner det opp. Fraværet er ikke synlig før merket. Når merket er tegnet er mørket her. Tegnet er tapet. Mangelen. Fraværende.
Umberto Ecos første definisjon på et tegn er symptomet. Kvalmen. Mistet matlyst. Søvnløshet.
Vi sitter på en vinbar i nittende. Ved siden av hverandre. Du har lagt armen om skulderen min. Vi har ikke sovet. Ikke spist. Vi drikker vin igjen. Tennene dine er svakt blå. Du har fortsatt solbrillene på. Fortsatt jakken. Fortsatt skjerfet. Jeg holder hånden min over din. Kjenner den myke håndoverflaten. De rue knokene. Vi er fortsatt unge, men så mye eldre. Jeg har poser under øynene, rynker i munnviken.
Fotografiene skifter status. Før representerte de våre felles opplevelser. Nå representerer de bare ditt fravær. Hvert fotografi av deg er bilde av din død.
Fysiske merker på deg. Arret i pannen. Føflekken på ryggen. Skjeggstubbene. Myke hender.
Øyelokkene som lukker seg sakte bak solbrillene.
Fysiske merker fra deg. Ingen synlige på meg. Likevel kjenner jeg alt fortsatt. Kyss. Kiling. Støle ben. Hender på huden. Våt og sår etter du glir ut, blir liggende mellom bena mine. Føttene dine viklet inne i mine. Selv når ingen av dem kjennes kan jeg fremkalle dem ved å tenke på deg. Merke opp skyggen. Gjøre fraværet værende. I sitt fravær.
Lørdag kveld i Norderhovsgate har du lagd taco og bakt kake. Du ler så du fryser når jeg danser. Din frosne kropp på dansegulvet vårt. Du åpner munnen. Du gaper. Jeg ser tungen og spyttet og ganen. Når vi kysser vil jeg flytte. Inn. Bade i spyttet. Sove på mandlene dine.
Et distinktivt merke på et objekt eller subjekt som tillater gjenkjennelse av det. Du pleide å sukke oppgitt. Du kunne sitte stum, blank i øynene. Fraværende. Latteren din. Håndbevegelsene når du snakket. Rynkene i pannen. Furer? Jeg glemte du ble gammel. For meg var du alltid ti år yngre, femten. Symmetri – den store kjeven, rette nesen. Eller var den rett? Runde nesen. Den runde nesen, var den rett?
Gangen din i et mylder av mennesker.
Det første symptomet til forelskelse. Jeg sitter overfor deg på barkrakken og idet du ser på henne innser jeg at jeg frykter du synes hun er penere enn meg.
Symptomet som første tegnet på sykdom. En natt jeg våkner av at det piper i lungene dine. En natt jeg våkner av at du ikke sover. Du sitter og drikker i stuen. For en klisjé. En dag jeg møter deg i Tøyenparken. Du står på toppen og ser utover og jeg spør ikke, men jeg vet du har stått der for lenge. Kanskje hele dagen? Natten?
Symptomet på min fornektelse. Når du sier alt er bra og jeg tror deg. Når du blir verre og jeg jobber mer. Når jeg ikke spør for jeg ikke vil høre svaret. Når du ikke svarer.
Legevakten en sval mai måned. Du har ikke på deg annet enn singlet og olabukse. Ikke sokker i skoene. Vi venter i fire timer. Røyker importerte sigaretter ved siden av taxiene. Når vi endelig kommer inn er du blek. Eggeskallhvit. Sykepleieren legger EKG-sensorene mot brystet ditt. De svarte hårene opp av huden. Hårsekker hovnede av kulde. I Frankrike har jeg aldri sett hvite egg. Bare brune. Du er ikke eggeskallbrun. Kalk. Marmor. Elfenbensporselet til mormor. Ledningene strekker seg mot apparatet. Alix og Jacques hadde sagt at du leverte meg bildet av din død. Det var litt av en gave å levere meg bilde av din død klokken fem en lørdagsmorgen.
Stillhet er bare stille av mangelen på støy.
Når mangelen ikke er der høres stillheten ikke stille ut.
Om vi bare ikke hadde snakket fordi du leste og jeg skrev så hadde det ikke vært stille. Bare rolig.
Jeg tegner skyggen din på veggen.
Ser merker/traces. Håndskrift i bøker. Sigarettstumper. Halvfulle peanøttglass i kjøleskapet. Handleliste. Skitne sokker.
Det finnes ingen presentasjoner. Ingen presentasjon av deg. Ingen deg. Ditt deg som deg. Ingen deg i seg. Bare for meg. Alle tegn. Representasjoner av deg. Skygger. Alle merker kun indisium/indice.
- Ragnhild Eskeland, 2012 / Tilbake