I see crowds of people, walking round in a ring.

(fra dagboka)

døgnvill som en trekkfugl i arktis

skriver jeg på twitter, som er vesentlig i dag

men kanskje bort i morgen, slik jeg var

i USA i går, er i Norge nå, henvender du deg

til meg, vet du aldri hvor jeg skriver fra

aldri hvem jeg skriver for, på nettet har jeg

femti pseudonymer, til hver tenkelige bruk,

og blant venner har jeg femten kallenavn,

jeg har bodd i ti forskjellige byer, har to pass,

to hjem, et sted å være meg selv og et annet sted

å være meg selv, men på en annen måte, et annet

språk, er dette, et dikt? er det et brev? peker jeg

mot verden? strekker jeg ut en hånd

til deg, til leseren? gleder du deg over tvisynet?

eller mister du bare fokus (slik jeg ofte mister fokus,

i døgnville stunder som denne)? én ting er sikkert:

disse (tilsynelatende) norske linjene finnes ikke

uten en annen verden, på den andre siden

av havet, der et annet språk råder,

der verden rammes inn av et annet blikk

når det er morgen her, er det natt der

for å se meg, må du se begge sider samtidig

eller: se meg i gråsonen og grålysningen, en

søvnløs morgen, eller ved grenseovergangen

mellom to soner, når jeg forsøker å forklare

for grensevakten hvordan det henger sammen,

hvem jeg er, blikket som møter meg

er alltid det samme, en blanding

av forvirring og skepsis, hvilket land

tilhører du? spør øynene, hvem er du?

svaret blir en blanding av ja og nei

eller: to sider av samme sak, to pass

ligger på disken, øynene flytter seg

hit og dit mellom to soner

to halvsannheter, blå

på den ene siden, rød

på den andre

- John Erik Riley, 2012 / Tilbake