What are the roots that clutch, what branches grow
Out of this stony rubbish?

I mellomtiden

på den andre siden

av Atlanterhavet:[1]

                                                                        til hvem er det så jeg skriver?

                                                                        til imaginasjonen (s.178)

                                   

leseren kjenner seg selv som han var for tjue år siden,[2] og han bærer i seg forestillingen om hvem han en dag kan bli. (s.177)

EVOLUSJONEN HAR REPETERT SEG SELV

SIDEN BEGYNNELSEN (s.181)

i mellomtiden                           kunne jeg beskrive hva mitt sinn rommet, på sanskrit

har, VÅREN,                          eller latin, ville jeg gjøre det. men jeg kan ikke.[3]

som har nærmet                     jeg snakker for sjelens integritet og storheten

seg i flere sider,                    i livets galskap; formaliteten av dens kjedsomhet;

endelig kommet.                det ortodokse i dens idioti. Drep! Drep! Gi oss

(s.186)                                  det ferske slakte… (s.179)

       

imaginasjonen/fantasien, flygende over vrakgodset av ti tusen           millioner sjeler, ser jeg deg reise bedrøvelige mot plantene og insektenes land,[4] allerede langt ute på havet. (s.181)

            hvert skritt engang tatt i retning av utviklingen av mennesket, fra amøben til  

den høyeste form for intelligens, har blitt duplisert, hvert eneste skritt en eksakt parallell til et tidligere i de forgangne tidene. Resultatet er en

perfekt plagiering. Alt er og er nytt. Kun fantasien forblir ulurt. (s.181)

da vil til sist verden igjen bli ny.

husene rase til ruin, byer forsvinne og gi plass

til hauger av matjord blåst hit på vinden, buskas

og gress gi plass til trær som vokser og overlever hverandre i endeløse

generasjoner. en makeløs ro kun brutt av lyden fra fugler og villdyrs hersken over sfæren. fred og orden over det hele. (s.179)

                       PLAGIATETS TRADISJONALISTER[5]. (s.182)

                                                                  det er vår

                                                                  det vil si

                                                                  det går mot

                                                                  BEGYNNELSE

                                                                  (s.181)

i denne tidens enorme og mikroskopiske karriere,

som var den en villhest, galopperende på en langstrakt pampa

under stjernene, beskrev den enorme og mikroskopiske sirkler

med hovene på den solide tundraen, galopperende ustanselig

i et millisekund til han er gammel og slitt

til en sekk av hud og knokler og splintrende hover. (s.182)

          

           berget sprakk, egget klekket, livets fargerike og fete fugl

           har flyktet fra sitt bur. den spredte vingene og sitter nå

           på toppen av det store afrikanske fjellet Kilimanjaro. (s.184)

oraklet i Delfis stemme, hva var den?

en giftig gass fra bergsprekken. (s.185)             enkel symbolisme er å koble

emosjoner til naturfenomener, som sinne med lyn, blomster

med kjærlighet, det fortsetter og assosieres med visse teksturer. (s.188)

                                                                     Marianne Moore slipper

                                                                     unna.[6] (s.188) 

Flukten fra enkel symbolisme […] tilintetgjørelsen av tynnslitte assosiasjoner. (s.189)

Solgt til dem kara braker blindt sammen

splitter hodene åpne

det er derfor boksekamper og

kinesiske dikt er det samme – det er derfor

Hartley hyller miss Wirt[7]

det finnes ikke mer i virvelen

av vind enn – kast av kaldt vann (s.190)

                                

                      Rosen er utgått

                      men hvert blad ender

                      i en egg, de doble flatene

                      sementerer rifflede

luftsøyler – eggen

kutter uten å kutte

møter – ingenting – fornyer

seg selv i metall eller porselen – (s.195)

                      å løse kjernen

                      av spinnende drivhjul

                      ved å kutte

                      den gordiske knuten

ved hjelp av en Veronese[8] eller

kanskje en Rubens –

hvis biler er omrent

de best på

markede i dag –

så da er vi kommet

til kjøretøyene –

som er son

om vi utelater g’en

fra sunlight og grass –

umulig

for ikke så si, umulig

å undervurdere –

vinden, jordskjelvene i

Mansjuria, en

rapphøne

fra tørre blader (s.197)

du tar ikke feil – hvem er jeg om ikke min egen kritikker? Det må vel være slik at man under isolasjonen blir som en gud – i det minste blir man noe av alt, hvilket ikke er helt gudelikt, bare til dels – i en del anliggende. (s.198)

                        fulle går vi da visselig fremover

                        men ikke jeg

                        senger, senger, senger

                        heiser, frukt, nattbord

                        brystene man får se, hvite og blå –

                        holde dem i hånden, munnstykket

det er ikke løksuppe

hulkene dine siver gjennom veggene

river sykehuset i småbiter[9]

[…]

alt jeg sa var:

der, ser du, den er ødelagt

strømper, sko, hårnåler

sengen din, jeg holder rundt deg –

jeg så på.

du gråt, du slo i puta

reiv deg i håret

grov neglene inn i midja

det var nattkjolen din

                      jeg         så på! (s.201)

 så det meste av dette livet mitt har blitt levd i et helvete – et helvete av undertrykkelse opplyst av øyeblikk av inspirasjon, når et dikt som dette åpenbarer seg. (s.203)

jeg mener vi har en jobb å gjøre når det gjelder å skape nye former, finne nye navn for erfaring. (s.203)

                        og at ”skjønnhet” ikke henger sammen med ”forskjønning” men heller en tilstand hvor virkeligheten spiller en rolle. (s.204)

XVIII

Amerikas reneste produkter

mister besinnelsen –

fjellfolk fra Kentucky

eller den ribba nordenden av

Jersey

med dens ensomme innsjøer og

daler, dens døvstumme, tyver

gamle familier

og løssluppenheten blant

det-kan-være-det-samme-gutta som slo seg på

jernbanekjøring

av ren eventyrlyst – (s.217)

i andre tider – regnet man det som en tragedie å være utestengt fra fornuften – i dag sendes sønnene med den svakeste overbevisningen til alle slags ingeniørstudium – ødelagte, skadet

fåtallet unnslipper – slakten. Dette er ikke sivilisasjon men idioti  -  

(s.225)

det fins ikke forvirring –kun hindringer. (s.226)

- Mathias Samuelsen, 2012 / Tilbake

---

[1] William Carlos Williams, (alle sidetall fra Collected Poems of William Carlos Williams, New Direction Press 1991) Spring and All (1923), leses som reaksjon på The Waste Land, imaginasjonen contra assosiasjonen, språk/språk: konsument/kollega.

[2] Like lang tid som W.C.W skrev at Eliot hadde satt alle andre (poetisk) tilbake, med sitt langdikt.

[3] Keats klage. Middelklassen og språket. Å velge folkespråk i mangel av nyttige referanser. Imaginasjonen krever ikke dannelse utover erfaring.

[4] Europa 1922? Amerika 1600? India 1300?

[5] Eliot - England

[6] USA  - Whitman

[7] Hartley hyller miss Wirt i kapittelet ”A Charming Equestrienne” i boken Adventures in the Arts (1921) Marsden Hartley hyller sirkusryttersken May Wirt hvis kunster ”gives the body a chance to show its equisite rythmic beauty … the beutiful plastic of the body, harmonically arranged for personal delight”. (s.502)

[8] om du foretrekker: den veroniske gåten: Se pareba boves/ alba pratalia araba/ albo versorio teneba/ negro semen seminaba. Det vises det her til Pablo Veronese (1528-1588).

[9] Det franke sykehuset i New York.