What are the roots that clutch, what branches grow
Out of this stony rubbish?
Out of this stony rubbish?
I mellomtiden
på den andre siden
av Atlanterhavet:[1]
til
hvem er det så jeg skriver?
til
imaginasjonen (s.178)
leseren
kjenner seg selv som han var for tjue år siden,[2]
og han bærer i seg forestillingen om hvem han en dag kan bli. (s.177)
EVOLUSJONEN HAR REPETERT SEG SELV
SIDEN BEGYNNELSEN (s.181)
i mellomtiden
kunne jeg beskrive hva mitt sinn rommet, på sanskrit
har, VÅREN,
eller latin, ville jeg gjøre det. men jeg kan ikke.[3]
som har nærmet
jeg snakker for sjelens integritet og storheten
seg i flere sider,
i livets galskap; formaliteten av dens kjedsomhet;
endelig kommet.
det ortodokse i dens idioti. Drep! Drep! Gi oss
(s.186)
det ferske slakte… (s.179)
imaginasjonen/fantasien,
flygende over vrakgodset av ti tusen millioner sjeler, ser jeg deg reise
bedrøvelige mot plantene og insektenes land,[4]
allerede langt ute på havet. (s.181)
hvert skritt engang tatt i retning av utviklingen av mennesket, fra
amøben til
den
høyeste form for intelligens, har blitt duplisert, hvert eneste skritt en
eksakt parallell til et tidligere i de forgangne tidene. Resultatet er en
perfekt
plagiering. Alt er og er nytt. Kun fantasien forblir ulurt. (s.181)
da
vil til sist verden igjen bli ny.
husene
rase til ruin, byer forsvinne og gi plass
til
hauger av matjord blåst hit på vinden, buskas
og
gress gi plass til trær som vokser og overlever hverandre i endeløse
generasjoner.
en makeløs ro kun brutt av lyden fra fugler og villdyrs hersken over sfæren. fred
og orden over det hele. (s.179)
PLAGIATETS
TRADISJONALISTER[5]. (s.182)
det
er vår
det
vil si
det
går mot
BEGYNNELSE
(s.181)
i denne tidens enorme og mikroskopiske karriere,
som var den en villhest, galopperende på
en langstrakt pampa
under stjernene, beskrev den enorme og
mikroskopiske sirkler
med hovene på den solide tundraen,
galopperende ustanselig
i et millisekund til han er gammel og
slitt
til en sekk av hud og knokler og
splintrende hover. (s.182)
berget
sprakk, egget klekket, livets fargerike og fete fugl
har
flyktet fra sitt bur. den spredte vingene og sitter nå
på
toppen av det store afrikanske fjellet Kilimanjaro. (s.184)
oraklet i Delfis stemme, hva var den?
en giftig gass fra bergsprekken.
(s.185)
enkel symbolisme er å koble
emosjoner til naturfenomener, som sinne
med lyn, blomster
med kjærlighet, det fortsetter og
assosieres med visse teksturer. (s.188)
Marianne Moore slipper
unna.[6]
(s.188)
Flukten fra enkel symbolisme […] tilintetgjørelsen av tynnslitte assosiasjoner. (s.189)
Solgt til dem kara braker blindt sammen
splitter hodene åpne
det er derfor boksekamper og
kinesiske dikt er det samme – det er
derfor
Hartley hyller miss Wirt[7]
det finnes ikke mer i virvelen
av vind enn – kast av kaldt vann (s.190)
Rosen
er utgått
men
hvert blad ender
i
en egg, de doble flatene
sementerer
rifflede
luftsøyler –
eggen
kutter uten å
kutte
møter –
ingenting – fornyer
seg selv i
metall eller porselen – (s.195)
å
løse kjernen
av
spinnende drivhjul
ved
å kutte
den
gordiske knuten
ved hjelp av en
Veronese[8]
eller
kanskje en
Rubens –
hvis biler er
omrent
de best på
markede i dag –
så da er vi
kommet
til kjøretøyene
–
som er son
om vi utelater
g’en
fra sunlight og
grass –
umulig
for ikke så si,
umulig
å undervurdere
–
vinden,
jordskjelvene i
Mansjuria, en
rapphøne
fra tørre
blader (s.197)
du tar
ikke feil – hvem er jeg om ikke min egen kritikker? Det må vel være slik at man
under isolasjonen blir som en gud – i det minste blir man noe av alt, hvilket
ikke er helt gudelikt, bare til dels – i en del anliggende. (s.198)
fulle
går vi da visselig fremover
men
ikke jeg
senger,
senger, senger
heiser,
frukt, nattbord
brystene
man får se, hvite og blå –
holde
dem i hånden, munnstykket
det er ikke
løksuppe
hulkene dine
siver gjennom veggene
river sykehuset
i småbiter[9]
[…]
alt jeg sa var:
der, ser du,
den er ødelagt
strømper, sko,
hårnåler
sengen din, jeg
holder rundt deg –
jeg så på.
du gråt, du slo
i puta
reiv deg i
håret
grov neglene
inn i midja
det var nattkjolen
din
jeg
så på! (s.201)
så det meste av dette livet mitt har
blitt levd i et helvete – et helvete av undertrykkelse opplyst av øyeblikk av
inspirasjon, når et dikt som dette åpenbarer seg. (s.203)
jeg
mener vi har en jobb å gjøre når det gjelder å skape nye former, finne nye navn
for erfaring. (s.203)
og
at ”skjønnhet” ikke henger sammen med ”forskjønning” men heller en tilstand
hvor virkeligheten spiller en rolle. (s.204)
XVIII
Amerikas
reneste produkter
mister
besinnelsen –
fjellfolk
fra Kentucky
eller
den ribba nordenden av
Jersey
med
dens ensomme innsjøer og
daler,
dens døvstumme, tyver
gamle
familier
og løssluppenheten
blant
det-kan-være-det-samme-gutta
som slo seg på
jernbanekjøring
av ren
eventyrlyst – (s.217)
i andre tider – regnet man det som en
tragedie å være utestengt fra fornuften – i dag sendes sønnene med den svakeste
overbevisningen til alle slags ingeniørstudium – ødelagte, skadet
fåtallet unnslipper – slakten. Dette er
ikke sivilisasjon men idioti -
(s.225)
det fins ikke forvirring –kun hindringer.
(s.226)
- Mathias Samuelsen, 2012 / Tilbake
[1]
William Carlos Williams, (alle sidetall fra Collected Poems of William Carlos
Williams, New Direction Press 1991) Spring and All (1923), leses som reaksjon
på The Waste Land, imaginasjonen contra assosiasjonen, språk/språk: konsument/kollega.
[2]
Like lang tid som W.C.W skrev at Eliot hadde satt alle andre (poetisk) tilbake,
med sitt langdikt.
[3]
Keats klage. Middelklassen og språket. Å velge folkespråk i mangel av nyttige
referanser. Imaginasjonen krever ikke dannelse utover erfaring.
[4]
Europa 1922? Amerika 1600? India 1300?
[6]
USA - Whitman
[7]
Hartley hyller miss Wirt i kapittelet ”A Charming Equestrienne” i boken Adventures in the Arts (1921) Marsden
Hartley hyller sirkusryttersken May Wirt hvis kunster ”gives the body a chance
to show its equisite rythmic beauty … the beutiful plastic of the body,
harmonically arranged for personal delight”. (s.502)
[8]
om du foretrekker: den veroniske gåten: Se pareba
boves/ alba pratalia araba/ albo versorio teneba/ negro
semen seminaba. Det
vises det her til Pablo Veronese (1528-1588).
[9]
Det franke sykehuset i New York.